 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
Ensom Ulv
Den 2. desember 2001 er slett ingen dårlig kveld. Linnea, Primogen for Klan Toreador i Trondheim, forbereder seg på å forlate sitt distingverte hjem utenfor byen, nær Bymarka. Zushi, hennes trofaste ghoul, er i ferd med å gjøre klar bilen. Trondheims viktigste og eldste Toreador har tenkt å beære byen med sitt nærvær. De vage, ubehagelige drømmene fra dagens søvn jages bort. I natt skal hun skinne.
Den 2. desember 2001 ser Elian Miklos lett irritert opp når døren til hans sanctum og studie blir revet opp av en tydelig agitert Ravnenheim. Det er et sjeldent syn i Klan Tremeres kapittelhus i Trondheim, noen som helst form for følelsesmessig opphisselse. Men Regent Miklos blir nesten en smule oppspilt selv av mystikeren Ravnenheims ord. En visjon, et spor, en indikasjon på hvor noe av det de søker vil være å finne. I natt. De må dra straks.
Den 2. desember 2001 studerer Ravn et merkelig spor. I skogens mørke ville selv en trent jeger ikke merket seg mye med det. Men Ravn er mer enn bare en trent jeger. Med de glødende røde øyne som lar Klan Gangrel jakte bedre i natten enn noen annen klan, kan han se som om det var flombelyst. Og det han ser, liker han ikke. Spor som er for store til å tilhøre noe normalt vesen med poter og klør…Han ser opp, på den mørke, nesten skremmende skikkelsen som speider bortover skogen. Trondheims beskytter. Vekteren, Sheriffen, mange uttrykk for en enkelt vampyr. Camarillaens farligste kriger i Trøndelag. Den lange manen av svart hår rører seg når den kraftige skikkelsen ser tilbake på Ravn, og bare nikker videre innover i skogen. Han har ferten av byttet. Det farligste byttet som finnes i Bymarka i natt. De to begir seg i vei, hurtig.
Linnea ser seg i speilet, og er fornøyd. Hun plukker opp Tamm, som har ligget på et bord, stille og observerende, svært ulikt hva en ville forvente fra en tilsynelatende ung ilder i god form. Hun smiler. Tamm holder seg godt, tatt i betraktning at han har vært hennes ledsager i snart 150 år. Zushi, Lucas, alle de unge, de kommer og går. Noen blir en stund. Men Tamm er alltid der. Mon tro om det noensinne har eksistert en eldre ilder? Hun smiler i speilet. Tamm gjesper bredt, så små, skarpe tenner. De færreste ville mistenke at det lille, myke dyret kan drepe et voksent menneske. De to begir seg mot døren.
Mesteparten av Klan Tremere befinner seg i en bil på vei opp mot Bymarka i stor hastighet. Med dødsforakt gir Simeon Angell full gass gjennom tomme lyskryss og rundt krappe svinger. Når Regenten forventer hurtighet, venter man ikke på grønt lys. Nettopp evnen til å forstå når hans Tremeremestere forventer effektivitet uavhengig av konsekvenser har skaffet Simeon meget velvilje over årene. Hvor mye tillit kan en ghoul egentlig få i Klan Tremere? Ikke stor mer enn det han blir gitt, vil han tro. Ravnenheim forklarer ivrig for Miklos og Chandra om den kraftige dragningen han følte da han våknet opp fra dagens dvale, med gjenstanden som er hans ansvar og privilegium å bevokte holdt tett i hendene. Elysiumsvokter Chandra nikker, en smule bekymret over de skarpe inntrykkene av fare Ravnenheim beretter om. Det er ikke uten grunn at de drar i samlet flokk, og med en bag full av ymse parafernalia som kan komme godt med i tilfelle problemer oppstår. Ravnenheim følte eimen av Død i sine drømmer.
Vekteren begynner å løpe. Ravn skjønner at han har ferten av beistet. Da er alvorets time inne. Han har aldri slåss mot noe slikt før. Store deler av læretiden hans handlet om å holde seg unna dem. Bare slåss hvis man måtte, og da helst tallmessig overlegen. Men et eksempel må statueres, mener Vekteren. Og hvis dette er den som tok livet av den russiske Toreadoren for noen uker siden, blir det desto viktigere. Han lar blodet flomme ut i hendene, og med en bitende følelse vokser det lange, skarpe klør fra fingrene hans. Han ser Vekteren gjøre det samme foran seg, nærmest av refleks. Tid for å markere territorium.
Linnea lukker døren etter seg, låser, og skal til å gå mot bilen. Det er da hun hører Zushi skrike. Hun snur seg, irritert. Hva er det går av pikebarnet nå? Så ser hun det. Det digre vesenet som river bildøra av med et rykk. Pelskledd, snerrende, en tre meter høy skapning med digre klør og hoggtenner, som rett ut av et mareritt. Linneas mareritt. Hun skriker selv, og må bruke all sin vilje for å motstå lysten til å flykte. Inn i huset vil ikke hjelpe, der er hun fanget. Ut i skogen vil hun være fortapt. Såpass mye vet hun om beistet som ruver over bilen. Såpass, og mer til. Zushi kravler hysterisk ut av bilen, og løper mot Linnea. Det gråhvite beistet knurrer, og med et kraftig hopp, når det halveis fram til Linnea. Store klør løftes. En dyp, mørk stemme snerrer ut ord hun håpet å aldri måtte høre igjen. ”Dø i Fenris navn”.
Simeon stopper bilen etter en vill kjøretur. De kan se gården herfra, og Primogen Linnea er lett gjenkjennelig. Chandra gisper ved synet av det enorme beistet som står over de to kvinnene. Mellom månelyset og utelyset på gården er det vanskelig å unngå å se hva som skjer. Ravnenheim banner stygt, med vide øyne. Regent Miklos gir fra seg et lett indignert snøft, og strekker hånden ned i den store bagen med thaumaturgisk verktøy. Dette kan bli ille.
Den kraftige svartkledde vampyren braser gjennom buskene. For kjapt til at Ravn klarer å holde tritt. Men han gir ikke opp. Kvinneskrikene kan bare bety en ting, og han grøsser. Han har begynt å kjenne igjen området de kommer fra…
Zushi skriker, og kaster seg foran Linnea. Hvis utysket vil skade hennes elskede mester, må det gjennom henne først. Hun kaller opp alt hun har av Linneas blod i seg, kjenner kroppen bevege seg fortere enn menneskelig mulig…Og blir stille i det rivende, rødglødende smerte skjærer gjennom henne. Hun dør som hun har levd i flere årtier, for sin mesters skyld. Udyret river klørne ut av den bleke skikkelsen, kaster henne til side. Reiser seg opp i full høyde, og uler høyt. Blant dets slag er det en sang om hevn, om å rette opp gamle feil, om å rense verden for råte og ondskap. For enhver annen som måtte befinne seg i Bymarka, er det kun nok et tegn på hvor vilt Trøndelag kan være. Et ulvehyl så nær menneskers hjem. Linnea føler blodet fryse nesten til is. Hun kjenner igjen sangen…
Miklos trekker rolig opp en lang dolk med mystiske tegn innskrevet. Simeon kjenner den straks igjen. Hans gamle mester Theodosius von Nebelheims verk. Han vet til og med hva tegnene betyr, han hjalp til med å besverge dette våpenet. Ghoulen svelger. Mot det gigantiske beistet der borte, virker dolken liten og nytteløs, selv i hendene på en dreven kriger. Han blekner en smule når Regenten rekker ham dolken med et skarpt blikk.
Ravn braser ut fra skogen, ser Vekteren tolv skritt foran seg. Og der, ved huset, fienden. Han knurrer. Han har sett dem på avstand før, når han og andre har vært på flukt. Men denne er den største han har sett. Med overarmer nesten som midjen på en voksen mann. Klør som store kniver. Ravn ville gitt fra seg et hikst…Hvis han fremdeles hadde hatt lunger som pumpet luft.
Angrepet kommer fra uventet hold. Fra Linneas skulder, hopper Tamm fram med blottede tenner, en skarp hvesing kommer fra det lille dyret, lysende øyne brenner av hat. Før den enorme skapningen vet hva som skjer, river små tenner dypt i strupen dens. Aldri før har noe så lite klart å forårsake dette vesenet så mye smerte. Den eldgamle ilderen river og sliter i halsen på den enorme motstanderen, mens Linnea lamslått ser på det hele. Men til slutt får utysket summet seg, og river ilderen løs fra sin egen strupe, så blodet spruter. Med digre kjever biter den det lille dyret i to, og brøler i smerte. Da brister noe hos Linnea. Med et skrik av raseri styrter hun fram, hoggtenner ute, øyne som gløder, Beistets villskap lyser av henne. Der hvor drapet på Zushi gjorde henne bestyrtet, er ilderens død en katastrofe. Med lynende hastighet griper hun tak i udyrets arm, og klemmer til.
Fra snøhaugen bortenfor observerer Klan Tremeres utsendinger det hele. Elian Miklos hever et øyenbryn i det det digre beistet skriker i avsindig smerte, og rykker tilbake fra den bleke kvinnen i aftenkjole. Chandra rynker pannen. En overraskende kraftig reaksjon på en Toreadors krefter. Simeon holder dolken tett inntil kroppen, og venter bekymret. Vil beistet komme hitover? I så fall aner han virkelig ikke om han kan klare å beskytte sine mestre. Plutselig peker Ravnenheim mot skogen, og kommer med et utbrudd. ”Gangrel!”
Camarillaens mektigste kriger i Trøndelag har brent blod for å gjøre seg selv sterkere og raskere, og kaster seg på beistet, river inn i ryggen på det med to sett grumme klør, så blodet spruter. Uten pause kutter han nedover siden på beistet, og kjører en klo inn i nakken på det. Men der ender angrepet drastisk. Dyret som har stått og ulet i skrekk siden Linnea tok tak i det, har fått summet seg, og smeller til Vekteren med et slag så kraftig at han flakser sju-åtte meter bortover i snøen. Selv de dypeste av sårene han forårsaket er ikke alvorlige nok til å virkelig sakke det ned. Men han er ikke alene. Ravn kommer hoppende fra den sønderrevne bilen, med nesten alt av blod han har dedikert til å styrke armer og ben. Han rammer beistet hardt i brystet med begge klør, og river seg vei nedover, mens han brøler forbannelser av verste slag. Med blodsangen fra Beistet i kroppen, i hodet, i ørene, hakker han løs, prøver så godt han kan å skade udyret. Og han lykkes. Bare ikke godt nok.
Linnea rister av sinne og skrekk. Synet av ulvekrigeren som først kastet Vekteren som en filledukke, og nå river hodet av Ravn med blodige klør, suger alt håp om å overleve kvelden ut av henne. Først Zushi, så Tamm…Og alle som kan beskytte henne. Klan Gangrel er for svak. Og hun som hadde håpet at de kunne brukes til noe. Hjernen jobber på høygir, leter etter noe, hva som helst, som kan hjelpe. Ingenting hun kan huske fra gamle dager vil hjelpe nå. Tvert i mot.
På åskammen banner Ravnenheim stygt. ”Der røyk Ravn. Kan vi i det hele tatt gjøre noe?”. Simeon håper og ber om at han ikke vil bli beordret til å angripe. Selv med Theodosius håndtverk i form av dolken, har han neppe en snøballs sjanse i helvete. Regent Miklos snøfter, og plukker ut en armbrøst og en merkelig pil fra bagen, og proklamerer tørt. ”Jeg ville helst spare denne. Theodosius lagde bare en før han dro”. Chandra ser på pilen, som er innskrevet med en mengde mystiske små symboler over hele metallhodet, slik som dolken. Regenten rekker armbrøsten til Simeon, og sier med kald røst: ”Ikke bom”.
Vekteren løfter hodet fra snøen, han kan knapt se klart med alt blodet i øynene. Men han ser beistet…Ser det røske Ravns hodeløse kropp nesten i to, brølende av smerte og sinne. Ser det rykke til plutselig i det noe borrer seg inn i brystet på det. Ser det nærmest fråde, og klore på seg selv for å få ut hva det nå enn er. Og blodtåka senker seg…
Linnea trekker seg sakte bakover. Fullmånens krigerbeist fråder og skriker, hun er ikke sikker på hvorfor. Borte på åskammen står det visst noen, med synet skjerpet skjelner hun en stor skikkelse og flere mindre, en av dem holder en…armbrøst? Lenger kommer hun ikke i tankerekken. Et ul som fra dypeste Helheim overdøver alt annet, selv varulvens smertebrøl. Opp av snøen kommer det farende en mørk skapning, en rasende masse av glinsende tenner, kvasse klør og flagrende hår. Vekteren dundrer inn i den pelskledde fienden, med en styrke hinsides alt hun noen sinne har sett. Han river varulven over ende, og kutter, skjærer, biter, river, vræler og brekker. Klør som dolker trenger inn i beistets hode, river av et øre, et øye, halve ansiktet. Innimellom blod, pels og kjøtt som rives opp, kan hun skimte rødglødende øyne som lyser av galskap, og et ansikt som…forandrer seg. Raseriet som driver Trondheims forsvarer fester sitt grep ikke bare på sinnet, men også på kroppen. Hun ser hoggtenner som vokser seg lengre for hvert bitt, og pels som sprer seg over ansiktet. Hun vil skrike…Men klarer ikke.
Chandra ser vidøyd på spetakkelet. Ser varulven falle, med pilen i brystet etter et godt skudd fra Simeon. Ser den mørke skikkelsen rive det enorme vesenet i biter. Med litt spak stemme ymter hun ”Sheriffen virker litt…ut av kontroll”. Miklos nikker. ”Ja. Jeg tror dette kan bli dråpen som får begeret til å renne over i hans tilfelle”. Simeon puster lettet ut over at han neppe blir partert i dag heller. Ravnenheim, derimot, overrasker de andre…Han er allerede på vei ned skråningen i snødrevet, mot slagstedet…
Blod. Det hamrer. I ørene. I brystet. I armene. Overalt. Synger til ham. Synger. Driver ham videre. Drepe. Må ha mer. Blod. Det sterke blodet. De synger i blodet hans, alle sjelene han har fortært, alle de han har tilintetgjort. Alle de han har drukket eksistensen ut av. De river og sliter i ham. Blodet, han drikker. Dypt. Som Suttungs Mjød, som Jesu Blod. Som livet selv. Sterkt, brenner. Som aldri før. Aldri smakt blod så sterkt. Aldri hørt dem synge så høyt. De skriker nesten, han husker hvert fjes, selv om de sklir over i hverandre, en her, en der, og den første av dem, i Sabbatens tempel, så sterk, men for svak til å stå i mot. Blod. Det synger i ham, han må slippe det ut. Han skriker, uler, mot månen, uler og ler, innser hvordan han tar opp i seg beistet han har drept, beistet han fortærer, drikker tomt. Synger mot månen. Han river hodet av varulven, den som var svakest til slutt, og tar det med seg, stormer inn i skogen, delvis på to ben, delvis på alle fire, uler, blodet hamrer i ørene. Han klarer ikke å dem til å slutte å synge…
Linnea ser med vantro hvordan vesenet, beistet, som var Vekteren hyler og ler. Hun står lamslått mens det river hodet av han som kom ene og alene for å avslutte det hele, drepe henne en gang for alle. Hun ser det løpe sin vei, mens den digre kroppen som en gang var en av Fenris mektigste krigere synker sammen, vrir og vrenger seg, til den ser ut som en istykkerevet, mørbanket, blodig ulv. Minner trenger seg på. Om en herregård i flammer, om Claes som blir revet opp av blodige klør, rasende øyne under fullmånen. Hun hikster. Ser ned på snøen hvor restene etter Tamm falt. De er borte allerede. Selvsagt. Hun snur, og løper inn i huset, inn til sitt eget mest bevoktede rom. Hvor mye skal hun miste på en natt? Sin ghoul, sin ledsager…sin trygghet.
Miklos og Chandra ser på Ravnenheim, som graver rundt i den heller ubehagelig utseende massen som var Ravn av Klan Gangrel for kun få minutter siden. Simeon holder klokelig kjeft. Merkelig oppførsel er ikke noen nyhet i Klan Tremere. Plutselig retter den store Tremeren seg opp, med blodstenkte armer og frakk, men med et triumferende smil. ”Jeg visste det. Drømmen tok ikke feil”. Han holder opp to blodige hender. Chandra holder seg for munnen, ser på de to nesten identiske gjenstandene han holder opp. Regent Miklos hever et øyenbryn. ”Så, det var han som hadde den. Som vi mistenkte. Klan Gangrel har prøvd å holde hemmeligheter for oss på vårt eget felt igjen”. Ravnenheim nikker, kun halvveis oppmerksom på de andre. Endelig. Etter så mange år med studier, søken, forskning. Endelig en brikke til i puslespillet han har viet flere tiår til å løse. Den kalde vintervinden river i håret hans, blåser bloddråper fra hendene hans. Han ser på de to små gjenstandene. Endelig bevis for at han hadde rett…
Den 2. desember 2001 uler det i Bymarka. Som en ensom ulv i natten, på flukt fra alt og alle. Med kun stemmene i hodet, stemmene i blodet, som selskap…
Den 2. desember 2001 er slett ingen dårlig kveld. Linnea, Primogen for Klan Toreador i Trondheim, forbereder seg på å forlate sitt distingverte hjem utenfor byen, nær Bymarka. Zushi, hennes trofaste ghoul, er i ferd med å gjøre klar bilen. Trondheims viktigste og eldste Toreador har tenkt å beære byen med sitt nærvær. De vage, ubehagelige drømmene fra dagens søvn jages bort. I natt skal hun skinne.
Den 2. desember 2001 ser Elian Miklos lett irritert opp når døren til hans sanctum og studie blir revet opp av en tydelig agitert Ravnenheim. Det er et sjeldent syn i Klan Tremeres kapittelhus i Trondheim, noen som helst form for følelsesmessig opphisselse. Men Regent Miklos blir nesten en smule oppspilt selv av mystikeren Ravnenheims ord. En visjon, et spor, en indikasjon på hvor noe av det de søker vil være å finne. I natt. De må dra straks.
Den 2. desember 2001 studerer Ravn et merkelig spor. I skogens mørke ville selv en trent jeger ikke merket seg mye med det. Men Ravn er mer enn bare en trent jeger. Med de glødende røde øyne som lar Klan Gangrel jakte bedre i natten enn noen annen klan, kan han se som om det var flombelyst. Og det han ser, liker han ikke. Spor som er for store til å tilhøre noe normalt vesen med poter og klør…Han ser opp, på den mørke, nesten skremmende skikkelsen som speider bortover skogen. Trondheims beskytter. Vekteren, Sheriffen, mange uttrykk for en enkelt vampyr. Camarillaens farligste kriger i Trøndelag. Den lange manen av svart hår rører seg når den kraftige skikkelsen ser tilbake på Ravn, og bare nikker videre innover i skogen. Han har ferten av byttet. Det farligste byttet som finnes i Bymarka i natt. De to begir seg i vei, hurtig.
Linnea ser seg i speilet, og er fornøyd. Hun plukker opp Tamm, som har ligget på et bord, stille og observerende, svært ulikt hva en ville forvente fra en tilsynelatende ung ilder i god form. Hun smiler. Tamm holder seg godt, tatt i betraktning at han har vært hennes ledsager i snart 150 år. Zushi, Lucas, alle de unge, de kommer og går. Noen blir en stund. Men Tamm er alltid der. Mon tro om det noensinne har eksistert en eldre ilder? Hun smiler i speilet. Tamm gjesper bredt, så små, skarpe tenner. De færreste ville mistenke at det lille, myke dyret kan drepe et voksent menneske. De to begir seg mot døren.
Mesteparten av Klan Tremere befinner seg i en bil på vei opp mot Bymarka i stor hastighet. Med dødsforakt gir Simeon Angell full gass gjennom tomme lyskryss og rundt krappe svinger. Når Regenten forventer hurtighet, venter man ikke på grønt lys. Nettopp evnen til å forstå når hans Tremeremestere forventer effektivitet uavhengig av konsekvenser har skaffet Simeon meget velvilje over årene. Hvor mye tillit kan en ghoul egentlig få i Klan Tremere? Ikke stor mer enn det han blir gitt, vil han tro. Ravnenheim forklarer ivrig for Miklos og Chandra om den kraftige dragningen han følte da han våknet opp fra dagens dvale, med gjenstanden som er hans ansvar og privilegium å bevokte holdt tett i hendene. Elysiumsvokter Chandra nikker, en smule bekymret over de skarpe inntrykkene av fare Ravnenheim beretter om. Det er ikke uten grunn at de drar i samlet flokk, og med en bag full av ymse parafernalia som kan komme godt med i tilfelle problemer oppstår. Ravnenheim følte eimen av Død i sine drømmer.
Vekteren begynner å løpe. Ravn skjønner at han har ferten av beistet. Da er alvorets time inne. Han har aldri slåss mot noe slikt før. Store deler av læretiden hans handlet om å holde seg unna dem. Bare slåss hvis man måtte, og da helst tallmessig overlegen. Men et eksempel må statueres, mener Vekteren. Og hvis dette er den som tok livet av den russiske Toreadoren for noen uker siden, blir det desto viktigere. Han lar blodet flomme ut i hendene, og med en bitende følelse vokser det lange, skarpe klør fra fingrene hans. Han ser Vekteren gjøre det samme foran seg, nærmest av refleks. Tid for å markere territorium.
Linnea lukker døren etter seg, låser, og skal til å gå mot bilen. Det er da hun hører Zushi skrike. Hun snur seg, irritert. Hva er det går av pikebarnet nå? Så ser hun det. Det digre vesenet som river bildøra av med et rykk. Pelskledd, snerrende, en tre meter høy skapning med digre klør og hoggtenner, som rett ut av et mareritt. Linneas mareritt. Hun skriker selv, og må bruke all sin vilje for å motstå lysten til å flykte. Inn i huset vil ikke hjelpe, der er hun fanget. Ut i skogen vil hun være fortapt. Såpass mye vet hun om beistet som ruver over bilen. Såpass, og mer til. Zushi kravler hysterisk ut av bilen, og løper mot Linnea. Det gråhvite beistet knurrer, og med et kraftig hopp, når det halveis fram til Linnea. Store klør løftes. En dyp, mørk stemme snerrer ut ord hun håpet å aldri måtte høre igjen. ”Dø i Fenris navn”.
Simeon stopper bilen etter en vill kjøretur. De kan se gården herfra, og Primogen Linnea er lett gjenkjennelig. Chandra gisper ved synet av det enorme beistet som står over de to kvinnene. Mellom månelyset og utelyset på gården er det vanskelig å unngå å se hva som skjer. Ravnenheim banner stygt, med vide øyne. Regent Miklos gir fra seg et lett indignert snøft, og strekker hånden ned i den store bagen med thaumaturgisk verktøy. Dette kan bli ille.
Den kraftige svartkledde vampyren braser gjennom buskene. For kjapt til at Ravn klarer å holde tritt. Men han gir ikke opp. Kvinneskrikene kan bare bety en ting, og han grøsser. Han har begynt å kjenne igjen området de kommer fra…
Zushi skriker, og kaster seg foran Linnea. Hvis utysket vil skade hennes elskede mester, må det gjennom henne først. Hun kaller opp alt hun har av Linneas blod i seg, kjenner kroppen bevege seg fortere enn menneskelig mulig…Og blir stille i det rivende, rødglødende smerte skjærer gjennom henne. Hun dør som hun har levd i flere årtier, for sin mesters skyld. Udyret river klørne ut av den bleke skikkelsen, kaster henne til side. Reiser seg opp i full høyde, og uler høyt. Blant dets slag er det en sang om hevn, om å rette opp gamle feil, om å rense verden for råte og ondskap. For enhver annen som måtte befinne seg i Bymarka, er det kun nok et tegn på hvor vilt Trøndelag kan være. Et ulvehyl så nær menneskers hjem. Linnea føler blodet fryse nesten til is. Hun kjenner igjen sangen…
Miklos trekker rolig opp en lang dolk med mystiske tegn innskrevet. Simeon kjenner den straks igjen. Hans gamle mester Theodosius von Nebelheims verk. Han vet til og med hva tegnene betyr, han hjalp til med å besverge dette våpenet. Ghoulen svelger. Mot det gigantiske beistet der borte, virker dolken liten og nytteløs, selv i hendene på en dreven kriger. Han blekner en smule når Regenten rekker ham dolken med et skarpt blikk.
Ravn braser ut fra skogen, ser Vekteren tolv skritt foran seg. Og der, ved huset, fienden. Han knurrer. Han har sett dem på avstand før, når han og andre har vært på flukt. Men denne er den største han har sett. Med overarmer nesten som midjen på en voksen mann. Klør som store kniver. Ravn ville gitt fra seg et hikst…Hvis han fremdeles hadde hatt lunger som pumpet luft.
Angrepet kommer fra uventet hold. Fra Linneas skulder, hopper Tamm fram med blottede tenner, en skarp hvesing kommer fra det lille dyret, lysende øyne brenner av hat. Før den enorme skapningen vet hva som skjer, river små tenner dypt i strupen dens. Aldri før har noe så lite klart å forårsake dette vesenet så mye smerte. Den eldgamle ilderen river og sliter i halsen på den enorme motstanderen, mens Linnea lamslått ser på det hele. Men til slutt får utysket summet seg, og river ilderen løs fra sin egen strupe, så blodet spruter. Med digre kjever biter den det lille dyret i to, og brøler i smerte. Da brister noe hos Linnea. Med et skrik av raseri styrter hun fram, hoggtenner ute, øyne som gløder, Beistets villskap lyser av henne. Der hvor drapet på Zushi gjorde henne bestyrtet, er ilderens død en katastrofe. Med lynende hastighet griper hun tak i udyrets arm, og klemmer til.
Fra snøhaugen bortenfor observerer Klan Tremeres utsendinger det hele. Elian Miklos hever et øyenbryn i det det digre beistet skriker i avsindig smerte, og rykker tilbake fra den bleke kvinnen i aftenkjole. Chandra rynker pannen. En overraskende kraftig reaksjon på en Toreadors krefter. Simeon holder dolken tett inntil kroppen, og venter bekymret. Vil beistet komme hitover? I så fall aner han virkelig ikke om han kan klare å beskytte sine mestre. Plutselig peker Ravnenheim mot skogen, og kommer med et utbrudd. ”Gangrel!”
Camarillaens mektigste kriger i Trøndelag har brent blod for å gjøre seg selv sterkere og raskere, og kaster seg på beistet, river inn i ryggen på det med to sett grumme klør, så blodet spruter. Uten pause kutter han nedover siden på beistet, og kjører en klo inn i nakken på det. Men der ender angrepet drastisk. Dyret som har stått og ulet i skrekk siden Linnea tok tak i det, har fått summet seg, og smeller til Vekteren med et slag så kraftig at han flakser sju-åtte meter bortover i snøen. Selv de dypeste av sårene han forårsaket er ikke alvorlige nok til å virkelig sakke det ned. Men han er ikke alene. Ravn kommer hoppende fra den sønderrevne bilen, med nesten alt av blod han har dedikert til å styrke armer og ben. Han rammer beistet hardt i brystet med begge klør, og river seg vei nedover, mens han brøler forbannelser av verste slag. Med blodsangen fra Beistet i kroppen, i hodet, i ørene, hakker han løs, prøver så godt han kan å skade udyret. Og han lykkes. Bare ikke godt nok.
Linnea rister av sinne og skrekk. Synet av ulvekrigeren som først kastet Vekteren som en filledukke, og nå river hodet av Ravn med blodige klør, suger alt håp om å overleve kvelden ut av henne. Først Zushi, så Tamm…Og alle som kan beskytte henne. Klan Gangrel er for svak. Og hun som hadde håpet at de kunne brukes til noe. Hjernen jobber på høygir, leter etter noe, hva som helst, som kan hjelpe. Ingenting hun kan huske fra gamle dager vil hjelpe nå. Tvert i mot.
På åskammen banner Ravnenheim stygt. ”Der røyk Ravn. Kan vi i det hele tatt gjøre noe?”. Simeon håper og ber om at han ikke vil bli beordret til å angripe. Selv med Theodosius håndtverk i form av dolken, har han neppe en snøballs sjanse i helvete. Regent Miklos snøfter, og plukker ut en armbrøst og en merkelig pil fra bagen, og proklamerer tørt. ”Jeg ville helst spare denne. Theodosius lagde bare en før han dro”. Chandra ser på pilen, som er innskrevet med en mengde mystiske små symboler over hele metallhodet, slik som dolken. Regenten rekker armbrøsten til Simeon, og sier med kald røst: ”Ikke bom”.
Vekteren løfter hodet fra snøen, han kan knapt se klart med alt blodet i øynene. Men han ser beistet…Ser det røske Ravns hodeløse kropp nesten i to, brølende av smerte og sinne. Ser det rykke til plutselig i det noe borrer seg inn i brystet på det. Ser det nærmest fråde, og klore på seg selv for å få ut hva det nå enn er. Og blodtåka senker seg…
Linnea trekker seg sakte bakover. Fullmånens krigerbeist fråder og skriker, hun er ikke sikker på hvorfor. Borte på åskammen står det visst noen, med synet skjerpet skjelner hun en stor skikkelse og flere mindre, en av dem holder en…armbrøst? Lenger kommer hun ikke i tankerekken. Et ul som fra dypeste Helheim overdøver alt annet, selv varulvens smertebrøl. Opp av snøen kommer det farende en mørk skapning, en rasende masse av glinsende tenner, kvasse klør og flagrende hår. Vekteren dundrer inn i den pelskledde fienden, med en styrke hinsides alt hun noen sinne har sett. Han river varulven over ende, og kutter, skjærer, biter, river, vræler og brekker. Klør som dolker trenger inn i beistets hode, river av et øre, et øye, halve ansiktet. Innimellom blod, pels og kjøtt som rives opp, kan hun skimte rødglødende øyne som lyser av galskap, og et ansikt som…forandrer seg. Raseriet som driver Trondheims forsvarer fester sitt grep ikke bare på sinnet, men også på kroppen. Hun ser hoggtenner som vokser seg lengre for hvert bitt, og pels som sprer seg over ansiktet. Hun vil skrike…Men klarer ikke.
Chandra ser vidøyd på spetakkelet. Ser varulven falle, med pilen i brystet etter et godt skudd fra Simeon. Ser den mørke skikkelsen rive det enorme vesenet i biter. Med litt spak stemme ymter hun ”Sheriffen virker litt…ut av kontroll”. Miklos nikker. ”Ja. Jeg tror dette kan bli dråpen som får begeret til å renne over i hans tilfelle”. Simeon puster lettet ut over at han neppe blir partert i dag heller. Ravnenheim, derimot, overrasker de andre…Han er allerede på vei ned skråningen i snødrevet, mot slagstedet…
Blod. Det hamrer. I ørene. I brystet. I armene. Overalt. Synger til ham. Synger. Driver ham videre. Drepe. Må ha mer. Blod. Det sterke blodet. De synger i blodet hans, alle sjelene han har fortært, alle de han har tilintetgjort. Alle de han har drukket eksistensen ut av. De river og sliter i ham. Blodet, han drikker. Dypt. Som Suttungs Mjød, som Jesu Blod. Som livet selv. Sterkt, brenner. Som aldri før. Aldri smakt blod så sterkt. Aldri hørt dem synge så høyt. De skriker nesten, han husker hvert fjes, selv om de sklir over i hverandre, en her, en der, og den første av dem, i Sabbatens tempel, så sterk, men for svak til å stå i mot. Blod. Det synger i ham, han må slippe det ut. Han skriker, uler, mot månen, uler og ler, innser hvordan han tar opp i seg beistet han har drept, beistet han fortærer, drikker tomt. Synger mot månen. Han river hodet av varulven, den som var svakest til slutt, og tar det med seg, stormer inn i skogen, delvis på to ben, delvis på alle fire, uler, blodet hamrer i ørene. Han klarer ikke å dem til å slutte å synge…
Linnea ser med vantro hvordan vesenet, beistet, som var Vekteren hyler og ler. Hun står lamslått mens det river hodet av han som kom ene og alene for å avslutte det hele, drepe henne en gang for alle. Hun ser det løpe sin vei, mens den digre kroppen som en gang var en av Fenris mektigste krigere synker sammen, vrir og vrenger seg, til den ser ut som en istykkerevet, mørbanket, blodig ulv. Minner trenger seg på. Om en herregård i flammer, om Claes som blir revet opp av blodige klør, rasende øyne under fullmånen. Hun hikster. Ser ned på snøen hvor restene etter Tamm falt. De er borte allerede. Selvsagt. Hun snur, og løper inn i huset, inn til sitt eget mest bevoktede rom. Hvor mye skal hun miste på en natt? Sin ghoul, sin ledsager…sin trygghet.
Miklos og Chandra ser på Ravnenheim, som graver rundt i den heller ubehagelig utseende massen som var Ravn av Klan Gangrel for kun få minutter siden. Simeon holder klokelig kjeft. Merkelig oppførsel er ikke noen nyhet i Klan Tremere. Plutselig retter den store Tremeren seg opp, med blodstenkte armer og frakk, men med et triumferende smil. ”Jeg visste det. Drømmen tok ikke feil”. Han holder opp to blodige hender. Chandra holder seg for munnen, ser på de to nesten identiske gjenstandene han holder opp. Regent Miklos hever et øyenbryn. ”Så, det var han som hadde den. Som vi mistenkte. Klan Gangrel har prøvd å holde hemmeligheter for oss på vårt eget felt igjen”. Ravnenheim nikker, kun halvveis oppmerksom på de andre. Endelig. Etter så mange år med studier, søken, forskning. Endelig en brikke til i puslespillet han har viet flere tiår til å løse. Den kalde vintervinden river i håret hans, blåser bloddråper fra hendene hans. Han ser på de to små gjenstandene. Endelig bevis for at han hadde rett…
Den 2. desember 2001 uler det i Bymarka. Som en ensom ulv i natten, på flukt fra alt og alle. Med kun stemmene i hodet, stemmene i blodet, som selskap…
